Regler for skiskyting

Det er viktig at idrett er rettferdig, og rettferdighet oppnås ved å ha et reglement. Her følger noen regler for skiskyting, hvor både god langrennsteknikk og treffsikkerhet på standplass er like viktig.

Tekniske detaljer

Det er valgfritt for utøveren å velge klassisk eller fristil som langrennsteknikk, for det skilles ikke mellom disse to stilartene i skiskyting, men som oftest velger utøverne å gå fristil. Lengden på skiene har krav på seg til å være minst like lange som høyden til den individuelle utøver minus 4 cm.

Minstevekten på rifla skal være 3,5 kg uten ammunisjon, og den skal være av .22LR kaliber. Naturligvis skal ladningen av ammunisjon i rifla utføres manuelt. Det er også selvforklarende at det ikke er lov til å bruke automatiske eller halvautomatiske våpen i denne idretten.

Regler for standplass

Det er 50 meter fra de nummererte skytemattene til de fem blinkene som utøverne skal treffe. Avhengig av hvilken øvelse det konkurreres i vil det variere om det skal skytes stående eller liggende, og hvor mange ganger de ulike disipliner skal utføres. Når man treffer én blink skifter fargen fra svart til hvitt. Slik vet både utøver og tilskuerne om det ble treff eller bom. Ved liggende skyting er blinkene på 45 mm i diameter, mens blinkene er noe større ved stående skyting, med en diameter på 115 mm. I de fleste øvelsene må man gå strafferunde hvis man bommer med like mange på standplass. En strafferunde er 150 meter lang.

Noen utvalgte øvelser

En jaktstart avholdes etter at det er blitt gått en sprint, og tidsdifferansen i mål mellom de enkelte utøverne etter endt sprint danner utgangspunktet for den kommende jaktstarten. Det er imidlertid kun de 60 beste som får lov til å starte i en jaktstart. I en jaktstart er det fire skytinger, to liggende og to stående. Bommer man må man ta en strafferunde. Det tilsvarende gjelder i sprinten, men her er det kun to skytinger – én liggende og én stående.

Fellesstart ble av Jon Herwig Carlsen kalt for “skiskytingens Rolls Royce”. Her starter alle utøverne samtidig, og det er de 30 beste i verdenscupen som får lov til å starte. Fellesstarten har i likhet med jaktstarten fire skytinger, og hvis man ikke treffer venter det strafferunder.

Den eldste øvelsen innen skiskyting er normaldistansen: 20 km for herrer og 15 km for damer, og disse starter selvfølgelig med intervallstart. I denne øvelsen skytes det også fire ganger, men bommer man her får det store følger da det legges til 1 minutt per bom. Et annet særtrekk ved normaldistansen er at det skytes liggende og stående annenhver gang. Dette er til forskjell fra jaktstarten der man skyter to liggende serier først, og deretter to serier stående.

Overnevnte Jon Herwig Carlsen har også gitt oss uttrykket “stafett er stafett”. Med det mener han at mye kan skje og ingenting er avgjort før vinnerne er i mål. Hvert stafettlag består av fire utøvere, og etter endt etappe er det veksling til neste etappe. Den siste utøveren går “ankeretappen”. Den ankermannen (eller ankerkvinnen), som krysser mållinja først, vinner stafetten for sitt land sammen med lagkameratene sine. Alle utøverne i de respektive etappene har to skytinger, én liggende og én stående. Hvis man bommer her kan man redde seg inn med tre ekstraskudd, men hvis man har flere enn tre bom, eller misser med ekstraskuddene, må man ut i strafferunder likt antall bom. Ekstraskuddene må lades manuelt, og er derfor også noe utøverne må trene på for ikke å tape tid i en konkurranse. Det er en årsak til at skiskyting ofte avgjøres på standplass.